ULOGISKE SLUTNINGER - DEL 1
En egenskap jeg besitter, som Kjæresten er flink til å påpeke, er min evne til å trekke forhastede slutninger basert på tidligere enkelthendelser som i ni av ti tilfeller ikke har noe med min aktuelle situasjon å gjøre. Kriteriene mine for å legge skylden på noe går heller i retningen av at det skal ha humoristisk verdi. Et nylig eksempel springer fram i mitt sinn:
Kjæresten går på folkehøyskole tre timer unna, og antall møter oss i mellom blir derfor noe begrenset. Det er da med stor glede vi tar hverandre i mot når vi får sett hverandre, og denne gangen bestemte vi oss får dra ut og innta etnisk mat for å feire at vi har pratet med og tatt på hverandre i __ måneder.
En ting som da må poengteres når vi plasseres i situasjoner hvor vi må ta avgjørelser er Kjæresten og jeg sin noe intense omtanke for hverandre. Dette utarter seg som oftest i en sakte dans rundt en avgjørelse, hvor vi kaster ansvarsballen til hverandre og uttrykker en bekymret omtanke for den andres velvære. Vår omtenksomhet manifesterer seg som en søken etter konstant bekreftelse på den andres satisfaction. Vi har sammen funnet ut av hvis vi noen gang skal finne et sted å spise, en ting å gjøre eller en film å se (eller i det hele tatt komme oss opp av senga), så må vi være hardhendte og sette foten ned. Derfor tok det kun en grundig overveielse av fem-seks forskjellige restauranter før vi bestemte oss. Kjæresten og jeg er for like.
Restauranten vi endte opp med var et sjarmerende lite sted som heter "Golden Dragon". Hvordan noen kan unngå å assosiere navnet med en thailandsk "massasjebule" kan jeg ikke forestille meg. Jeg forventet nesten å se "happy ending" under dessertene. Kjæresten og jeg gikk inn og følte oss umiddelbart som kjemper da vi traff på den 134 cm høye bordanviseren. Våre fordommer om effektiv asiatisk service ble bekreftet da vi kjapt fikk oppfylt vårt ønske om et koselig hjørnebord (så vi kunne drive effektiv og diskret klåing). Kineserne kommer til å overta verden.
En rund Buddha av en kelner vandret bort med vann før vi rakk å puste inn atmosfæren av den målrettede designen av restauranten, der dens formål var uten tvil å kultivere et inntrykk av en eksotisk og fremmed kultur, slik at alle som besøkte restauranten skulle få sitt falske kick av å ha besøkt et etnisk etablissement. Vi bladde gjennom menyene og ble umiddelbart fascinert av alle trestavelsesrettene (Dim Sum Pim, Pim Cock Dum, etc. etc.) og fattet vår avgjørelse ganske kjapt (les: etter grundlig overveielse av hele menyen. To ganger).
Underveis bestemte jeg meg for å ta opp Kjærestens tilfelle av omgangssyke. Jeg mente bastant at det var vannet i Praha og pratet usammenhengende om "matforgiftning" og hvordan jeg evakuerte mageinnholdet mitt i en stundoms klassetur etter å ha pusset tenna med kranvannet der. Kjæresten er snill og ler bort mine bedrevitervibber som jeg så aktivt sender ut, og minner meg nok en gang på at det kan være greit å tenke seg om før man trekker konklusjoner:
Kjæreste "Det var vannet i Praha. Floraen i den djevelmiksen fikk deg til å spy".
Brunrusser "Kjære, det var bare omgangssyke. Alle fikk det og vi bodde tett sammen. Vi spøy i tandem".
Brunrusser "DET VAR VANNET".
Kjæreste *sukk*
Det er det som er så greit med å ha mennesker så nær deg er at de kan se deg utenifra. Mer en enn gang har både venner og min kjære gjort meg oppmerksom på at man burde ha andre kriterier enn "humoristisk verdi" og "underholdningspotensiale" når man så kjapt trekker sine slutninger:
Brunrusser "Det er hardt å gå på en skole hvor alle er så smarte. Jeg føler meg dum.
Tits (mine gode venn) "Men du er dum. Det er det jeg har sagt hele tiden."
Brunrusser "Det hjelper ikke, cocksucker."
Tits "DUM DUM DUM. STUPID MOTHERFUCKER" etc. etc. etc.
Det er omtrent da jeg forstår Tits` avsmak for min syting og fattige konklusjoner. "Sack up, you pussy." Men akk, mine ulogiske slutninger fortsetter...
