HVORFOR JEG HATER Å TRENE ALENE - DEL 1
Jeg er ingen treningsnarkoman, og har en viss passiv-aggressivitet mot de som slavisk piner seg selv i en orgie av selvdisiplin, mentalt sirkulerende treningsmantraer og narsisisstisk beundring
av seg selv.
Til tross, så trener jeg. Passiv-aggressivitet kan visst være et resultat av misunnelse.
Selv er jeg ikke sikker på hvofor jeg trener. Komme i bedre form? Den grunnen er kun perifer. Det som er kjernen til all rekreasjonell trening, der målet ikke er å bedre sine evner i en konkurranseidrett, er en rent overfladisk drivkraft. Utseende. Å si noe annet er å lure seg selv. Dette stykke fakta har jeg kommet meg til ro med. Hovedpoenget mitt er derimot et helt annet, og har sitt utspring i min tid i garderoben; nærmere bestemt, i garderoben etter en treningsøkt.
Jeg veit hva du tror. Usikkerhet. Manndomen er truet. Jeg veit ikke om du har rett.
Jeg skal være konsis: jeg har et problem med avkledde, fremmede menn. Dette er en
torn i min mentale fot. Jeg trener. Jeg er svett. Jeg må dusje. Dette innebærer avkledning. Mitt totalt ulogiske problem ligger i at andre må det også. Av denne grunn er øynene mine alltid plassert i hodehøyde, fikserte. Naturlig nyskjerrighet tar derimot overhånd. Jeg ser meg rundt og blir truffet av synet av..jeg kan nesten ikke skrive det...en naken "man-ass".
Saken er at dette har aldri vært et problem i hele min skolerelaterte garderobekarriere. Jeg kjente gutta i klassen. De var jevnaldrende. Ingen problemer. Man lo, pratet, og ignorerte det faktum at 12 peniser flapret foran deg. Det var en ting man ikke viet synaptisk aktivitet til. Når man er aleine i en fremmed garderobe med fremmede men, er situasjonen annerledes.
Ingenting er bedre enn å ha en bekjent som treningspartner. Det redder økten min.
Jeg trenger hjelp.
Jeg er ingen treningsnarkoman, og har en viss passiv-aggressivitet mot de som slavisk piner seg selv i en orgie av selvdisiplin, mentalt sirkulerende treningsmantraer og narsisisstisk beundring
av seg selv.
Til tross, så trener jeg. Passiv-aggressivitet kan visst være et resultat av misunnelse.
Selv er jeg ikke sikker på hvofor jeg trener. Komme i bedre form? Den grunnen er kun perifer. Det som er kjernen til all rekreasjonell trening, der målet ikke er å bedre sine evner i en konkurranseidrett, er en rent overfladisk drivkraft. Utseende. Å si noe annet er å lure seg selv. Dette stykke fakta har jeg kommet meg til ro med. Hovedpoenget mitt er derimot et helt annet, og har sitt utspring i min tid i garderoben; nærmere bestemt, i garderoben etter en treningsøkt.
Jeg veit hva du tror. Usikkerhet. Manndomen er truet. Jeg veit ikke om du har rett.
Jeg skal være konsis: jeg har et problem med avkledde, fremmede menn. Dette er en
torn i min mentale fot. Jeg trener. Jeg er svett. Jeg må dusje. Dette innebærer avkledning. Mitt totalt ulogiske problem ligger i at andre må det også. Av denne grunn er øynene mine alltid plassert i hodehøyde, fikserte. Naturlig nyskjerrighet tar derimot overhånd. Jeg ser meg rundt og blir truffet av synet av..jeg kan nesten ikke skrive det...en naken "man-ass".
Saken er at dette har aldri vært et problem i hele min skolerelaterte garderobekarriere. Jeg kjente gutta i klassen. De var jevnaldrende. Ingen problemer. Man lo, pratet, og ignorerte det faktum at 12 peniser flapret foran deg. Det var en ting man ikke viet synaptisk aktivitet til. Når man er aleine i en fremmed garderobe med fremmede men, er situasjonen annerledes.
Ingenting er bedre enn å ha en bekjent som treningspartner. Det redder økten min.
Jeg trenger hjelp.
