ULOGISKE SLUTNINGER - DEL 2
Jeg og Kjæresten hadde som nevnt vært og spist på en kinarestaurant, og etter stimulerende samtaler der jeg blant annet bastand mente å vite hva som fikk Kjæresten til å spy under sitt besøk i Praha (se "Del 1") og meddelte at jeg var fornøyd med at kinesisk var et kulinarisk grenseland jeg endelig hadde erobret, dro vi hjem for å sove sammen.
Det var omtrent da vi gitt ut av restauranten og hadde gitt takkende tips til vår sumo-kelner at jeg merket at mine nedre regioner (ikke penis, men mage) ikke føltes helt riktig. Jeg avviste det kun som et resultat av et for kjapt inntak av maten (en "artig" vane jeg har"). Følelsen kom og gikk til Kjæresten og jeg endelig slukket lyset og skulle til å nyte søvnen i hver vår seng, jeg på en madrass på gulvet og hun i min seng (dette er høyst uvanlig, fordi Kjæresten og jeg ellers alltid sover i samme seng. Tre grunner for adskillelse nettopp denne gangen: (1) Kjæresten hadde sovet veldig dårlig i det siste og rommet var varmt; hun liker dett temperert, (2) senga mi er kanskje 23 cm bred, og (3) jeg tar skamløst på henne i søvne, og hun sover ikke tungt. Vanligvis ikke et problem for meg, men jeg forsto at hun var sliten etter å ha sovet i et telt i evigheter)
Mens Kjæresten nyter sin etterlengede nattesøvn (jeg oppholdt henne først med mye klining) ligger jeg på ryggen og konsentrerer meg om å ikke å spy. Alle som har tatt seg en dram for mye eller tatt en litt for stor slurk av fremmedlandvann kjenner til følelsen; den er analog til det å sitte med hodet mellom bena og forbanne hver enesten bevegelse kroppen tar som forstyrrer "spy - ikke spy" balansen. Jeg sovner og våkner periodevis av at min spyrefleks er ute etter blod. Jeg merker at et hat for kinesisk mat instinktivt begynner å vokse i meg. Mine slutninger tas mer underbevisst enn jeg trodde.
Dagen etter spiser jeg og Kjæresten frokost, og hun blir helt perpleks over at jeg kun spiser tre brødskiver til frokost. "Hvor er dine syv enheter med mat hver morgen?" Jeg prikker henne i panna for å demonstere at jeg ikke synes noe om hennes erting og at jeg kanskje vurderer å evakuere mitt mageinnhold i nærmeste toalett. "Jeg føler meg litt rar", sier jeg, og stryker henne med et "alt er normalt" stryk på kinnet.
Hun drar hjem etter frokost, og jeg ligger stille i senga, fordi sitting plutselig har blitt en utfording for min mage. Jeg stirrer i taket og tror at jeg vet hva som kommer til å skje. Etter kanskje en halvtime med resultatløs gastro-intestinal onanering bestemmer min mage seg for å kjøre på. Jeg går på do, takker for varmekabler når jeg går på kne, og lar gag-refleksen gjøre sin jobb. Et massivt brunt prosjektil flyr ut av min munn og jeg får tårer i øyene. Jeg venter ti sekunder og prosjektilets avkom følger etter. Toalettet er brunt. Jeg vasker meg i munn og ansikt og ligger syk i senga i to dager etterpå.
Fuck kineserne og deres jævla dritthoremat.
EPILOG
Tro meg, jeg har i ettertid mange ganger blitt påmint om at jeg er en idiot og at det selvfølgelig var et tilfelle av omgangssyke jeg hadde. Eg ger fanden. ALDRI MER KINAMAT.
Monday, March 19, 2007
Sunday, February 25, 2007
ULOGISKE SLUTNINGER - DEL 1
En egenskap jeg besitter, som Kjæresten er flink til å påpeke, er min evne til å trekke forhastede slutninger basert på tidligere enkelthendelser som i ni av ti tilfeller ikke har noe med min aktuelle situasjon å gjøre. Kriteriene mine for å legge skylden på noe går heller i retningen av at det skal ha humoristisk verdi. Et nylig eksempel springer fram i mitt sinn:
Kjæresten går på folkehøyskole tre timer unna, og antall møter oss i mellom blir derfor noe begrenset. Det er da med stor glede vi tar hverandre i mot når vi får sett hverandre, og denne gangen bestemte vi oss får dra ut og innta etnisk mat for å feire at vi har pratet med og tatt på hverandre i __ måneder.
En ting som da må poengteres når vi plasseres i situasjoner hvor vi må ta avgjørelser er Kjæresten og jeg sin noe intense omtanke for hverandre. Dette utarter seg som oftest i en sakte dans rundt en avgjørelse, hvor vi kaster ansvarsballen til hverandre og uttrykker en bekymret omtanke for den andres velvære. Vår omtenksomhet manifesterer seg som en søken etter konstant bekreftelse på den andres satisfaction. Vi har sammen funnet ut av hvis vi noen gang skal finne et sted å spise, en ting å gjøre eller en film å se (eller i det hele tatt komme oss opp av senga), så må vi være hardhendte og sette foten ned. Derfor tok det kun en grundig overveielse av fem-seks forskjellige restauranter før vi bestemte oss. Kjæresten og jeg er for like.
Restauranten vi endte opp med var et sjarmerende lite sted som heter "Golden Dragon". Hvordan noen kan unngå å assosiere navnet med en thailandsk "massasjebule" kan jeg ikke forestille meg. Jeg forventet nesten å se "happy ending" under dessertene. Kjæresten og jeg gikk inn og følte oss umiddelbart som kjemper da vi traff på den 134 cm høye bordanviseren. Våre fordommer om effektiv asiatisk service ble bekreftet da vi kjapt fikk oppfylt vårt ønske om et koselig hjørnebord (så vi kunne drive effektiv og diskret klåing). Kineserne kommer til å overta verden.
En rund Buddha av en kelner vandret bort med vann før vi rakk å puste inn atmosfæren av den målrettede designen av restauranten, der dens formål var uten tvil å kultivere et inntrykk av en eksotisk og fremmed kultur, slik at alle som besøkte restauranten skulle få sitt falske kick av å ha besøkt et etnisk etablissement. Vi bladde gjennom menyene og ble umiddelbart fascinert av alle trestavelsesrettene (Dim Sum Pim, Pim Cock Dum, etc. etc.) og fattet vår avgjørelse ganske kjapt (les: etter grundlig overveielse av hele menyen. To ganger).
Underveis bestemte jeg meg for å ta opp Kjærestens tilfelle av omgangssyke. Jeg mente bastant at det var vannet i Praha og pratet usammenhengende om "matforgiftning" og hvordan jeg evakuerte mageinnholdet mitt i en stundoms klassetur etter å ha pusset tenna med kranvannet der. Kjæresten er snill og ler bort mine bedrevitervibber som jeg så aktivt sender ut, og minner meg nok en gang på at det kan være greit å tenke seg om før man trekker konklusjoner:
Kjæreste "Det var vannet i Praha. Floraen i den djevelmiksen fikk deg til å spy".
Brunrusser "Kjære, det var bare omgangssyke. Alle fikk det og vi bodde tett sammen. Vi spøy i tandem".
Brunrusser "DET VAR VANNET".
Kjæreste *sukk*
Det er det som er så greit med å ha mennesker så nær deg er at de kan se deg utenifra. Mer en enn gang har både venner og min kjære gjort meg oppmerksom på at man burde ha andre kriterier enn "humoristisk verdi" og "underholdningspotensiale" når man så kjapt trekker sine slutninger:
Brunrusser "Det er hardt å gå på en skole hvor alle er så smarte. Jeg føler meg dum.
Tits (mine gode venn) "Men du er dum. Det er det jeg har sagt hele tiden."
Brunrusser "Det hjelper ikke, cocksucker."
Tits "DUM DUM DUM. STUPID MOTHERFUCKER" etc. etc. etc.
Det er omtrent da jeg forstår Tits` avsmak for min syting og fattige konklusjoner. "Sack up, you pussy." Men akk, mine ulogiske slutninger fortsetter...
En egenskap jeg besitter, som Kjæresten er flink til å påpeke, er min evne til å trekke forhastede slutninger basert på tidligere enkelthendelser som i ni av ti tilfeller ikke har noe med min aktuelle situasjon å gjøre. Kriteriene mine for å legge skylden på noe går heller i retningen av at det skal ha humoristisk verdi. Et nylig eksempel springer fram i mitt sinn:
Kjæresten går på folkehøyskole tre timer unna, og antall møter oss i mellom blir derfor noe begrenset. Det er da med stor glede vi tar hverandre i mot når vi får sett hverandre, og denne gangen bestemte vi oss får dra ut og innta etnisk mat for å feire at vi har pratet med og tatt på hverandre i __ måneder.
En ting som da må poengteres når vi plasseres i situasjoner hvor vi må ta avgjørelser er Kjæresten og jeg sin noe intense omtanke for hverandre. Dette utarter seg som oftest i en sakte dans rundt en avgjørelse, hvor vi kaster ansvarsballen til hverandre og uttrykker en bekymret omtanke for den andres velvære. Vår omtenksomhet manifesterer seg som en søken etter konstant bekreftelse på den andres satisfaction. Vi har sammen funnet ut av hvis vi noen gang skal finne et sted å spise, en ting å gjøre eller en film å se (eller i det hele tatt komme oss opp av senga), så må vi være hardhendte og sette foten ned. Derfor tok det kun en grundig overveielse av fem-seks forskjellige restauranter før vi bestemte oss. Kjæresten og jeg er for like.
Restauranten vi endte opp med var et sjarmerende lite sted som heter "Golden Dragon". Hvordan noen kan unngå å assosiere navnet med en thailandsk "massasjebule" kan jeg ikke forestille meg. Jeg forventet nesten å se "happy ending" under dessertene. Kjæresten og jeg gikk inn og følte oss umiddelbart som kjemper da vi traff på den 134 cm høye bordanviseren. Våre fordommer om effektiv asiatisk service ble bekreftet da vi kjapt fikk oppfylt vårt ønske om et koselig hjørnebord (så vi kunne drive effektiv og diskret klåing). Kineserne kommer til å overta verden.
En rund Buddha av en kelner vandret bort med vann før vi rakk å puste inn atmosfæren av den målrettede designen av restauranten, der dens formål var uten tvil å kultivere et inntrykk av en eksotisk og fremmed kultur, slik at alle som besøkte restauranten skulle få sitt falske kick av å ha besøkt et etnisk etablissement. Vi bladde gjennom menyene og ble umiddelbart fascinert av alle trestavelsesrettene (Dim Sum Pim, Pim Cock Dum, etc. etc.) og fattet vår avgjørelse ganske kjapt (les: etter grundlig overveielse av hele menyen. To ganger).
Underveis bestemte jeg meg for å ta opp Kjærestens tilfelle av omgangssyke. Jeg mente bastant at det var vannet i Praha og pratet usammenhengende om "matforgiftning" og hvordan jeg evakuerte mageinnholdet mitt i en stundoms klassetur etter å ha pusset tenna med kranvannet der. Kjæresten er snill og ler bort mine bedrevitervibber som jeg så aktivt sender ut, og minner meg nok en gang på at det kan være greit å tenke seg om før man trekker konklusjoner:
Kjæreste "Det var vannet i Praha. Floraen i den djevelmiksen fikk deg til å spy".
Brunrusser "Kjære, det var bare omgangssyke. Alle fikk det og vi bodde tett sammen. Vi spøy i tandem".
Brunrusser "DET VAR VANNET".
Kjæreste *sukk*
Det er det som er så greit med å ha mennesker så nær deg er at de kan se deg utenifra. Mer en enn gang har både venner og min kjære gjort meg oppmerksom på at man burde ha andre kriterier enn "humoristisk verdi" og "underholdningspotensiale" når man så kjapt trekker sine slutninger:
Brunrusser "Det er hardt å gå på en skole hvor alle er så smarte. Jeg føler meg dum.
Tits (mine gode venn) "Men du er dum. Det er det jeg har sagt hele tiden."
Brunrusser "Det hjelper ikke, cocksucker."
Tits "DUM DUM DUM. STUPID MOTHERFUCKER" etc. etc. etc.
Det er omtrent da jeg forstår Tits` avsmak for min syting og fattige konklusjoner. "Sack up, you pussy." Men akk, mine ulogiske slutninger fortsetter...
Thursday, November 02, 2006
HVORFOR JEG HATER Å TRENE ALENE - DEL 1
Jeg er ingen treningsnarkoman, og har en viss passiv-aggressivitet mot de som slavisk piner seg selv i en orgie av selvdisiplin, mentalt sirkulerende treningsmantraer og narsisisstisk beundring
av seg selv.
Til tross, så trener jeg. Passiv-aggressivitet kan visst være et resultat av misunnelse.
Selv er jeg ikke sikker på hvofor jeg trener. Komme i bedre form? Den grunnen er kun perifer. Det som er kjernen til all rekreasjonell trening, der målet ikke er å bedre sine evner i en konkurranseidrett, er en rent overfladisk drivkraft. Utseende. Å si noe annet er å lure seg selv. Dette stykke fakta har jeg kommet meg til ro med. Hovedpoenget mitt er derimot et helt annet, og har sitt utspring i min tid i garderoben; nærmere bestemt, i garderoben etter en treningsøkt.
Jeg veit hva du tror. Usikkerhet. Manndomen er truet. Jeg veit ikke om du har rett.
Jeg skal være konsis: jeg har et problem med avkledde, fremmede menn. Dette er en
torn i min mentale fot. Jeg trener. Jeg er svett. Jeg må dusje. Dette innebærer avkledning. Mitt totalt ulogiske problem ligger i at andre må det også. Av denne grunn er øynene mine alltid plassert i hodehøyde, fikserte. Naturlig nyskjerrighet tar derimot overhånd. Jeg ser meg rundt og blir truffet av synet av..jeg kan nesten ikke skrive det...en naken "man-ass".
Saken er at dette har aldri vært et problem i hele min skolerelaterte garderobekarriere. Jeg kjente gutta i klassen. De var jevnaldrende. Ingen problemer. Man lo, pratet, og ignorerte det faktum at 12 peniser flapret foran deg. Det var en ting man ikke viet synaptisk aktivitet til. Når man er aleine i en fremmed garderobe med fremmede men, er situasjonen annerledes.
Ingenting er bedre enn å ha en bekjent som treningspartner. Det redder økten min.
Jeg trenger hjelp.
Jeg er ingen treningsnarkoman, og har en viss passiv-aggressivitet mot de som slavisk piner seg selv i en orgie av selvdisiplin, mentalt sirkulerende treningsmantraer og narsisisstisk beundring
av seg selv.
Til tross, så trener jeg. Passiv-aggressivitet kan visst være et resultat av misunnelse.
Selv er jeg ikke sikker på hvofor jeg trener. Komme i bedre form? Den grunnen er kun perifer. Det som er kjernen til all rekreasjonell trening, der målet ikke er å bedre sine evner i en konkurranseidrett, er en rent overfladisk drivkraft. Utseende. Å si noe annet er å lure seg selv. Dette stykke fakta har jeg kommet meg til ro med. Hovedpoenget mitt er derimot et helt annet, og har sitt utspring i min tid i garderoben; nærmere bestemt, i garderoben etter en treningsøkt.
Jeg veit hva du tror. Usikkerhet. Manndomen er truet. Jeg veit ikke om du har rett.
Jeg skal være konsis: jeg har et problem med avkledde, fremmede menn. Dette er en
torn i min mentale fot. Jeg trener. Jeg er svett. Jeg må dusje. Dette innebærer avkledning. Mitt totalt ulogiske problem ligger i at andre må det også. Av denne grunn er øynene mine alltid plassert i hodehøyde, fikserte. Naturlig nyskjerrighet tar derimot overhånd. Jeg ser meg rundt og blir truffet av synet av..jeg kan nesten ikke skrive det...en naken "man-ass".
Saken er at dette har aldri vært et problem i hele min skolerelaterte garderobekarriere. Jeg kjente gutta i klassen. De var jevnaldrende. Ingen problemer. Man lo, pratet, og ignorerte det faktum at 12 peniser flapret foran deg. Det var en ting man ikke viet synaptisk aktivitet til. Når man er aleine i en fremmed garderobe med fremmede men, er situasjonen annerledes.
Ingenting er bedre enn å ha en bekjent som treningspartner. Det redder økten min.
Jeg trenger hjelp.
Subscribe to:
Posts (Atom)